Vil på forhånd advare om at dette kommer til å bli et innlegg hvor vi får ut litt frustrasjon :p
Vi synes det er viktig å være ærlige og få frem både de gode og vanskelige sidene med å være her.

Tiden vi bruker på Potters er veldig fin, men har en tendens til å gå opp og ned. Barna kan ha veldige humørsvingninger, noe som er forståelig i og med at de har sine forhistorier og lever «oppå» hverandre 24/7. Til tross for at vi vet dette, går det fortsatt innpå oss de dagene de helst ikke vil ha noe med oss å gjøre. Blir til at vi tar det personlig selv om vi innerst inne vet at det ikke handler om oss. Det som er mest frustrerende er at når vi spør dem hva som er galt så får vi ingen svar; det er derfor vanskelig å komme til bunns i problemet. Det er veldig vanlig at barna blir slått mens vi er der, for alle mulige ting, og for oss er det vanskelig nok i seg selv å takle. Det som er enda verre er tanken på hva som muligens skjer når vi ikke er der, ettersom vi har vært ganske tydelige på hva vi mener om straffemetoden.

Etter slike dager hadde det vært godt å komme hjem til et dramafritt hus. Sånn har det ikke vært i det siste, noe som førte til den verste søndagen så langt. For en ukes tid siden måtte vi gi fra oss det hjemmekoselige rommet vårt som vi var så glad i. Det kom 3 nye volontører, der i blant en gutt, og reglene sier at gutter og jenter ikke skal dele rom. Da ble det naturlig at han fikk vårt rom siden det var det minste. Vi flyttet inn til de to jentene som har vært her lengst, noe som egentlig ikke var et problem, vi var bare blitt vant med å ha et sted der vi kunne trekke oss bort når vi trengte stilletid.

Det som tok knekken på oss på søndag var muligens en blanding av mange ting, men spesielt det å dele hus med folk som er så totalt forskjellige fra oss. Og da snakker vi absolutt ikke om de to vi deler rom med. Vi forventet selvfølgelig ikke å møte på masse folk som er helt like oss, men så heller ikke for oss at vi skulle ende opp i en skikkelig såpeserie. Slik vi opplever det er det ulike personligheter som krasjer, og når noen da ikke er stand til å respektere ulikhetene blir det mye drittsnakking og dårlige «vibes». Rett og slett litt ungdomsskole tendenser. Og det var IKKE dette vi kom hit for. Var kanskje for mye å forvente at alle som kommer som volontører er ydmyke og respektfulle i møte med de andre volontørene?! Vi kunne nevnt mange spesifikke hendelser i forhold til dette, men det blir alt for mye utlevering av folk, og det er sikkert heller ikke så interessant å lese om :p

Anyway…vi var langt nede, og vurderte seriøst å reise hjem. Det som gjør at vi fremdeles er her, og sannsynligvis blir værende, er at vi har hverandre og to fantastiske jenter på rommet. Vi er heller ikke i tvil om at all forbønn og gode tanker gir masse styrke, så det setter vi utrolig stor pris på.
De siste dagene har vært bedre og etter møte med IVHQ (organisasjonen som har utplassert oss) har alle med å oppføre seg :)

Satser på at ting går seg til nå og at neste innlegg blir litt mer muntert :)

Etter å ha vært i Ghana i 4 uker var det på tide med en skikkelig frihelg. Kokrobite er en liten fiskelandsby 3 mil vest for Accra. Mange turister, backpackere og volontører kommer hit for bl.a. strendene og den reggae prega stemningen. Big Milly’s backyard er en kul og relativt billig plass å bo når du er her.

Vi digga plassen ved første blikk :)

Welcome to Big Milly’s

Hytten vår :)

Do og dusj med godt innsyn, under åpen himmel :)

Jallabuene!

Lørdag morgen fikk vi med oss en guide til Solo Monkey Forest. Endelig skulle Lindas drøm om å se ville apekatter gå i oppfyllelse :p Etter mye lokking, venting og vandring i «jungelen» dukket de endelig opp.

På vandring…i flipfloper!

Endelig dukket det opp noen :)

Var mye «shower» i luften hele dagen så vi gjorde ikke så mye annet enn å slappe av, rusle litt i gatene, småprate med andre oburonies og myse/shoppe i «jallabuene». På kvelden spiste vi pizza på Italiensk restaurant mens vi ventet på reggae night!
Ingen tvil om at afrikanerne er født med rytme og bevegelse i kroppen. Så vi stod der bare som noen stokker og nøt stemningen. Fikk forresten tidenes beste tilbud denne kvelden. Ei ghanesisk jente kom bort og pratet litt med oss, før hun fortalte at hun har en venn som skal lage en musikkvideo og ønsker hvite jenter til å danse i den. Holdt på å le oss ihjel!! :) Vårt argument om at vi ikke kan danse betydde ingenting. «Everyone knows white people can’t dance». Men nei, kommer ikke til å gjøre det :p

Heilt rått!!

Merkelig å se så mange hvite folk på samme plass! Vi møtte canadere, en svenske, noen fra Nederland, Tyskland, England, Frankrike, Togo, Østerrike++ Føreløpig ingen nordmenn. Spennende å høre deres tanker og erfaringer med Ghana. Virker som vi har mye de samme frustrasjonene og gledene.

Sånn ellers siden sist, utenom å hjelpe til på skolen og barnehjemmet har vi børsta litt støv av husmorskillså våre. Vasket vegger og gulv på rommet, og byttet ut de grusomme gardinene med noen friskere hjemmelaga. Vi investerte også i nye laken og puter til sengene. Det er en god følelse å ikke måtte krype inn i den trange, rakna lakenposen lenger. Selv om vi sprayet hele rommet med insektsspray, klarer diverse ekle småkryp fortsatt snike seg inn.

Seigliva liten ekling!

Tenkte det var på tide med et litt mer utfyllende innlegg om hva vi faktisk driver med om dagen :)

Som vi har nevnt tidligere så ble det mer lærerarbeid på oss enn det vi hadde sett for oss. Nesten alle klassene har en ghanesisk lærer, men det er stort behov for ekstra hjelp. Vi har sammen fått/tatt ansvar for Class 2 (tror dette tilsvarer 2.klasse i Norge).
I klassen vår har vi elever i alderen 7-14 år. Det vil si at de har prøvd å gruppere dem etter hvilket nivå de er på, men fremdeles er nivået innad i klassen veldig forskjellig. Lærerne virker ikke til å bry seg om dette og det gjør læringen ekstra utfordrende.

Class 2 – noen mangler, noen er sure og leie og noen gjemmer seg :)

Det gikk ikke mange dager før vi fant ut at egentlig ingen i klassen kan lese eller skrive. Flere har til og med problemer med alfabetet. Vi tror mye av årsaken til dette ligger i at elevene hovedsakelig lærer å memorere ting. De klarer ikke koble ord, lyd og bilde (vet ikke om dette gir mening :) ). Så til syvende sist henger de ikke med i noen av fagene.

Vårt foreløpige mål er å lære så mange som mulig grunnleggende lese- og skrivekunnskaper. Hvis vi får til dette har vi klart noe STORT!! Og hvis ikke så prøvde vi iallfall :P
I utgangspunktet er det engelsktimene vi har ansvar for, men vi hjelper også til i de andre fagene. Til og med Twi (det lokale språket).

Vi startet helt fra scratch med alfabetet og små og store bokstaver. Har så vidt begynt å gå videre med enkle ord og korte setninger, som vi knytter opp mot bilder. Ps. takk til Liv Janne (mor til Linda) for god hjelp :) Kan allerede se litt framgang hos noen av elevene, og det er kjempe gøy! Siden vi ikke straffer barna med «stokken» når de oppfører seg dårlig, har vi heller ikke like mye respekt som de ghanesiske lærerne. Den skikkelig strenge tonen kommer derfor daglig frem, så vi er alltid like overlykkelige når barna ikke hater oss på ettermiddagen. De sier overraskende nok at det er godt når vi er der og hjelper dem.

Sånn går det når Betty gjør leksene for noen. Dette er visstnok en «caw», eller «cow» som vi gjerne liker å kalle den. Den stakkars jenten fikk karakter 2/10 for tegningen! Good job Betty :)

«No, I’m not doing it for you!»

Uansett hvor frustrerende klassen vår kan være har vi blitt utrolig glad i dem. Det er en fantastisk følelse når barna forstår og får til noe. Så blir de ekstra stolte når vi skryter av dem (ros er en mangelvare på denne skolen).
Når skolen er over samles de fleste elevene ute på plassen for en assembley der de sier Fader vår sammen. En fin måte å avslutte skoledagen på.

After-school-fun :)

Assembley

Litt sånn utenom skolen merker vi at dagene begynner å gå fortere. Vi har endelig klart å lære oss mange navn, og vi føler oss mer og mer knyttet til barna. Har funnet en slags rytme på ting – og til dere som trodde vi skulle på ferie; vi er bokstavelig talt våkne når hanen galer (ca.05.05 hver morgen) :). Vi er lærere fra 09.00-14.00-isj, har lunsj, for så å gå bort igjen til Potters der vi leker med barna og hjelper med lekser og plikter. Det hender også at vi tar en tur på markedet for å kjøpe frukt og slikkepinner i løpet av dagen. Rett etter kl.18.00 blir det mørkt, så vi sørger for å være hjemme til da. Hender vi tar en dusj :P så dukker etter hvert middagen opp på bordet. Sånn ellers om kveldene prøver vi å være sosiale med de andre volontørene før vi trekker oss tilbake til vår egen hjemmekoselige «bunkers» (rommet) :).