Travelling Oburonies

Vil på forhånd advare om at dette kommer til å bli et innlegg hvor vi får ut litt frustrasjon :p
Vi synes det er viktig å være ærlige og få frem både de gode og vanskelige sidene med å være her.

Tiden vi bruker på Potters er veldig fin, men har en tendens til å gå opp og ned. Barna kan ha veldige humørsvingninger, noe som er forståelig i og med at de har sine forhistorier og lever «oppå» hverandre 24/7. Til tross for at vi vet dette, går det fortsatt innpå oss de dagene de helst ikke vil ha noe med oss å gjøre. Blir til at vi tar det personlig selv om vi innerst inne vet at det ikke handler om oss. Det som er mest frustrerende er at når vi spør dem hva som er galt så får vi ingen svar; det er derfor vanskelig å komme til bunns i problemet. Det er veldig vanlig at barna blir slått mens vi er der, for alle mulige ting, og for oss er det vanskelig nok i seg selv å takle. Det som er enda verre er tanken på hva som muligens skjer når vi ikke er der, ettersom vi har vært ganske tydelige på hva vi mener om straffemetoden.

Etter slike dager hadde det vært godt å komme hjem til et dramafritt hus. Sånn har det ikke vært i det siste, noe som førte til den verste søndagen så langt. For en ukes tid siden måtte vi gi fra oss det hjemmekoselige rommet vårt som vi var så glad i. Det kom 3 nye volontører, der i blant en gutt, og reglene sier at gutter og jenter ikke skal dele rom. Da ble det naturlig at han fikk vårt rom siden det var det minste. Vi flyttet inn til de to jentene som har vært her lengst, noe som egentlig ikke var et problem, vi var bare blitt vant med å ha et sted der vi kunne trekke oss bort når vi trengte stilletid.

Det som tok knekken på oss på søndag var muligens en blanding av mange ting, men spesielt det å dele hus med folk som er så totalt forskjellige fra oss. Og da snakker vi absolutt ikke om de to vi deler rom med. Vi forventet selvfølgelig ikke å møte på masse folk som er helt like oss, men så heller ikke for oss at vi skulle ende opp i en skikkelig såpeserie. Slik vi opplever det er det ulike personligheter som krasjer, og når noen da ikke er stand til å respektere ulikhetene blir det mye drittsnakking og dårlige «vibes». Rett og slett litt ungdomsskole tendenser. Og det var IKKE dette vi kom hit for. Var kanskje for mye å forvente at alle som kommer som volontører er ydmyke og respektfulle i møte med de andre volontørene?! Vi kunne nevnt mange spesifikke hendelser i forhold til dette, men det blir alt for mye utlevering av folk, og det er sikkert heller ikke så interessant å lese om :p

Anyway…vi var langt nede, og vurderte seriøst å reise hjem. Det som gjør at vi fremdeles er her, og sannsynligvis blir værende, er at vi har hverandre og to fantastiske jenter på rommet. Vi er heller ikke i tvil om at all forbønn og gode tanker gir masse styrke, så det setter vi utrolig stor pris på.
De siste dagene har vært bedre og etter møte med IVHQ (organisasjonen som har utplassert oss) har alle med å oppføre seg :)

Satser på at ting går seg til nå og at neste innlegg blir litt mer muntert :)